A Separation som en skildring av et dysfunksjonelt Iran

Den iranske filmen A Separation (2011) har vunnet mange priser, bl.a. Oscar for beste utenlandske film. Den handler ikke bare om skilsmisse og problemene som oppstår i kjølvannet av et brudd mellom foreldre når barn er involvert. Den handler like mye om dagens dysfunksjonelle iranske samfunn. Iran er som kjent et rikt olje- og gassproduserende land. Den enorme rikdommen kommer nødvendigvis ikke folket til gode, slik som f.eks. i Norge. Iran er også et religiøst land. Religiøsiteten er såpass sterk at den noen ganger kan gå på bekostning av allmenne oppfatninger om hva som er den rette handling å gjøre. Begge disse områdene gis det eksempler på i filmen.

Hovedskuespiller i filmen, Nader, har en pleietrengende far hjemme hos seg. Faren har også Alzheimer. Hverdagen til Nader går til bekymringer for hvordan han skal hanskes med dette på en måte som er levelig og verdig. Hvordan skal han ta vare på sin pleietrengende far samtidig som han må jobbe? Det er ikke slik som i velferdsstaten Norge at du kan bruke din tid og energi på andre ting enn dette. Det er ikke slik at det offentlige tar vare på Naders far, eller i det minste bistår med personer som kan ta seg av hans far. Nei, Nader må selv sørge for alle detaljene. Bare dét er nok til at problemet eskaleres til det absurde. Han er på nippet til å bli kastet i fengsel.

Razieh, kvinnen som i hemmelighet kommer hjem til Nader for å ta seg av hans pleietrengende far, er svært religiøs. Hun må ringe imamen for å få en bekreftelse på at det hun gjør ikke er syndig – at hun kan håndtere en eldre herremanns kropp uten å bryte noen religiøse koder. Det faktum at hun ikke forteller sin mann om denne jobben derimot, altså at hun lyver for ham, velger hun tydeligvis uten noen religiøs vurdering i forkant (å oppholde seg i en enslig manns leilighet er helt uakseptabelt for en gift kvinne, må vite!). Det viser seg at hennes håndtering av Naders far får fatale konsekvenser. Uansett religiøst ståsted tror jeg ethvert menneske vil reagere med avsky mot måten hun mishandler Naders far på. Dét er ikke et menneskeliv verdig. Razieh lyver hjemme og indirekte mishandler Naders far, men paradoksalt nok setter hun altså religionen svært høyt i sitt liv.

Hva forteller disse to historiene om det iranske samfunnet? Den som kjenner Iran og iranere vet hva ordet overfladisk betyr. På overflaten kan det se ut som om samfunnet fungerer. På overflaten kan folk vise sin glede over livet. På overflaten kan iranere øse fra seg de høfligste fraser på denne jord, med både kulturelt og religiøst innhold. Bak denne overflaten eller fasaden ser man den jevne iraners kamp i hverdagen. Bekymringer som man ikke unner noen. Det er selvsagt legitimt å ta seg av sin pleietrengende far i sitt eget hjem. Det er faktisk et gode, vil mange si. Men hvem sitt ansvar bør det være å sørge for at pleietrengende får ordentlig pleie hjemme? Det er også selvsagt flott at folk tror på noe større enn dem selv, gjerne en religion. Men når inkonsekvensen og paradoksene er så tydelige, slik som i Razieh sitt tilfelle, bør ikke da medmenneskeligheten ha forkjørsrett?

Problemene som skildres i A Separation er ikke unike. De er ikke enkeltstående handlinger hvor målet har vært å lage en god film. De er heller situasjoner som den jevne iraner må hanskes med i Iran. Det er kanskje derfor filmen er så god. At den har passert presteskapets jernsensur fortjener egentlig en Oscar i seg selv.

Kan man tvinges til å benytte seg av frihet?

I Norge settes det stor pris på individuelle rettigheter. Du skal kunne velge hva du vil gjøre med livet ditt, hvem du skal elske og hvem du ev. velger å dele livet ditt med. Disse frihetene er "hellige", i den forstand at de settes så høyt at ingen eller ingenting skal få krenke dem.

Med nye landsmenn kommer det nødvendigvis nye kulturer. I noen av disse kulturene er det ikke slik at disse frihetene er så verdsatt som i Norge. Noen ganger er det sågar helt andre verdier som settes mye høyere, f.eks. den kollektive verdien uttrykt gjennom familiære relasjoner. Kanskje er det familien, som settes så høyt, som velger hvordan du skal leve livet ditt, hvem du skal elske og hvem du skal dele livet ditt med. Dette skjer til stadighet i Norge, f.eks. i pakistanske miljøer. Er det rimelig da å tenke at denne praksisen er "feil" og må tas avstand fra? Med andre ord tvinge "den andre" til å benytte seg av frihetene som settes høyest i Norge? Eller er det plass til to diametralt forskjellige kulturer?

Friheten til å velge, sier vi. Innebærer også det friheten til å la være å benytte seg av friheten til å velge?

Harald 75 år, Estelle 0 år

Kong Harald ble nylig 75 år. Dette ble det naturligvis nyheter av. Kort tid etterpå var det tid for å rette oppmerksomheten mot Sverige og ny kronprinsesse.

Folket er tydeligvis begeistra for monarkiet. Personlig synes jeg dét er mer og mer underlig. Noen få mennesker med "blått blod" - arva sin rolle på livstid? Kongen og dronninga får over 9 millioner i apanasje i 2012. Kronprinsparet får over 8 millioner. Dette går til personlig forbruk, vedlikehold av eiendommer, offentlige oppgaver m.m. Du tenker kanskje at dette var voldsomt mye?? Vel... dette er selvsagt ekskludert sikkerhet, vakter, kongeskipet osv. Til sammen regner man med at opp mot 300 millioner kroner går til monarkiet i Norge per år!!

Vi snakker om konstitusjonelt monarki, hvilket vil si at monarkiet er underlagt Grunnloven og monarkene har kun seremonielle / representative roller. Opprinnelsen til monarkiet i Norge er som kjent Harald Hårfagres samling av landet til ett rike. Han regnes som den første kongen. Så, når Norge ble selvstendig i 1905, ble det holdt folkeavstemning om monarki eller republikk. Resten er historie, men jeg mener det er på høy tid, over 100 år etter, å ha en ny folkeavstemning. Det ble riktignok avholdt en avstemning i Stortinget i 2008, hvor flertallet var for monarkiet, men hva vil folket? Og før en folkeavstemning bør folket få servert argumentene for og imot!

Når en president kan gjøre samme seremonielle og representative oppgaver, og samtidig ikke få millioner fra staten (les: dine skattepenger) slik som monarkene får, så stemmer i hvert fall jeg for det. Det er dessuten noe udemokratisk ved monarkiet, da det ikke er på valg! Ikke bare udemokratisk for folket, men også når det gjelder den enkelte personen som blir født inn i monarkiet - skal man ikke kunne velge hva man vil gjøre med livet sitt?

Her er en kronikk med tittelen Den absurde arvelighet.

Oppgjør med tre myter om språk

Jeg er mektig lei av noen myter om språk og språklæring. Her skal jeg ta et lite oppgjør:

(Myte 1) Jo flere språk man kan, jo mer forvirra blir man (ergo er det lurt å vente med annet fremmedspråk enn engelsk til man kan norsk / engelsk godt nok...).
Nei, nei, og atter nei. Hvorfor har personer som behersker flere språk lettere for å lære seg nye språk? Fordi all dokumentasjon vi har viser at hjernen er som muskler ellers - den kan øves til å bli bedre og bedre. Jo flere språk du kan, jo lettere har du for å lære nye språk. Hvorfor viser det seg at engelsk og norsk fordypning på ungdomsskolen har spilt fallitt? Tanken om at elever som ikke ønsker å starte med et annet fremmedspråk enn engelsk på ungdomsskolen, heller tar mer norsk eller engelsk, er egentlig ganske absurd når vi vet viktigheten av å lære språk tidlig. De elevene som velger engelsk eller norsk fordypning viser seg oftest å være generelt språksvake, og da vil det trolig virke mot sin hensikt å "utsette" mer språklæring.

(Myte 2) Jo tidligere man lærer et annet språk enn majoritetsspråket, jo lenger tid tar det å lære majoritetsspråket (ergo bør man ikke satse på tidlig start av språk i skolen, ei heller morsmålsopplæring...).
Nei, nei, og atter nei. Det er godt dokumentert at en såkalt additive bilingualism, hvor førstespråket/morsmålet blir verdsatt og utviklet samtidig som andrespråket (f.eks. majoritetsspråket norsk i Norge for minoritetsspråklige), er mer effektivt enn en såkalt subtractive bilingualism, hvor andrespråket læres på bekostning av morsmålet. Derfor er det essensielt at minoritetsspråklige barn får tilstrekkelig med morsmålsopplæring. Cummins, en kjent kanadisk språkprofessor, skriver mye om dette.

(Myte 3) Noen språk er vanskeligere å lære enn andre...
Nei, selvsagt ikke! Det kommer an på flere faktorer, bl.a. hva morsmålet ditt er, hvilken status (utbredelse i samfunnet for øvrig) språket du skal lære har, hvilke andre språk du kan osv. Vietnamesisk er nok et vanskeligere språk å lære for en med norsk som morsmål enn tysk, men det vil ikke automatisk si at det vietnamesiske språket er vanskelig i seg selv.

De utilregnelige

Nå om dagen er det som kjent mye snakk om Breiviks utilregnelighet. Han kan slippe ordinær straff pga den diagnosen. Dette med utilregnelighet ble mer relevant for meg etter at jeg fikk lommeboka mi frastjålet på jobb 09. desember. Gjerningsmannen, en kjenning av politiet, fortsetter å misbruke min identitet, men politiet kan ikke gjøre noen ting. De har avhørt ham og han erkjenner alt, men vil ikke si hvor bankkortene mine er. Han er en fri mann og kan finne på mer faenskap for meg og for andre. Saken er henlagt. Hvorfor? Det er tvil om gjerningsmannens tilregnelighet.

Jeg synes ikke vi har en god nok sikkerhet rundt ofre i sånne saker. Offerets sikkerhet bør være førsteprioritet, ikke gjerningsmannens. Om det kan bevises at utilregneligheten har ført til lovbrudd, kan jeg forstå at vedkommende ikke kan straffes. For da har jo han ikke skjønt hva han har gjort. Kan det ikke bevises, så bør vedkommende få en straff, slik som det er i så mange andre land. Saken til han som har stjålet lommeboka mi bør kjøres for retten, ikke henlegges. Hva med samfunnstjeneste som straff? Det bør da være en eller annen konsekvens som gjør at slike personer forhåpentligvis lærer at det ikke lønner seg å holde på sånn? Han fikk over 3000 kr ut av kontoen min selv om kortene var sperra - dette har selvsagt banken dekket - men han har det vel fint? Lett tjente penger?

Jeg ser fram til at debatten om utilregnelighet og straff, slik at vi finner bedre løsninger enn de vi har i dag.

Se på oss

La oss se litt på oss selv utenfra. I hvert fall prøve...

Et bittelite land langt borte fra de andre sivilisasjonene på denne kloden. Et land med 0,07 % av verdens befolkning, men et av svært få land i verden som går med overskudd. Ja, faktisk med over 3000 milliarder i et oljefond.

Et samfunn som har statskirke og feirer religiøse høytider, men hvor mannen på gata er svært lite religiøs.

Et land hvor flere og flere tar høyere utdanning, men hvor de politiske debattene i aviser, på tv og på internett bærer mindre og mindre preg av vitenskapelig argumentasjon og logiske resonnementer.

Et samfunn hvor rettsstatens prinsipper blir høyt verdsatt, men også hvor svært mange går bananas når de samme prinsippene anvendes på Norges verste massemorder i moderne tid.

Et land som er kjent for å være raus med bistandsmidler, men som sidestiller mangelen på smør til julebakst med de verste sultkatastrofene - i hvert fall når det gjelder mediedekning.

Et samfunn som setter religionsfrihet høyt - det må det jo når det er et "kristent" samfunn - men som ikke tolererer at andre religioner (især islam) får ha den samme friheten (hundrevis av kirker går greit, men prøv å bygge én moské og se hva som oppstår av debatter...).

Et land som har ordentlig vintervær - hvert eneste år - men hvor vinteren kommer som julekvelden på kjerringa hvert bidige år (bilførere blir overraska, flytrafikken stopper opp...).

Et samfunn som liker å kalle seg "multikulturelt" - ja, det er blitt mer og mer akseptert å anta i tillegg at det er blitt for multikulturelt - men stort sett hele maktapparatet er etnisk mono-kulturelt. Og det er faktisk bare ca. én av ti personer (12 %) i Norge som er ikke-norske (altså når vi inkluderer alle innvandrergrupper, også vestlige).

Et land hvor man får lønn etter ansvar, ikke nødvendigvis utdanning - men hvor ledere i næringslivet kan tjene ti ganger mer enn landets statsminister.

Er det ikke underlig?

Regler overordna sunt vett?

Det kan ikke være slik at man skal følge lover og regler på tvers av hva alt annet skulle tilsi. Senest i dag kom nyheten om at Breivik ikke kan dømmes til 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen grunnet utdatert datasystem.

"Det regelstyrte samfunn" heter kronikken til professorene Strømmen og Syvertsen. De påstår med rette at det råder et regelhysteri i dagens samfunn, og avslutter kronikken med å si at "regelhysteriet vi ser blant mange politikere og byråkrater blir altfor ofte en tvangstrøye som kveler ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet."

Dette hysteriet gjelder alle området i samfunnet, ikke bare i departementene og direktoratene. Paragrafene rår. Hvis du argumenterer for noe og henviser til en paragraf, så har du ditt på det rette. Det hjelper nesten ikke hva andre måtte mene. Nesten ikke hva det generelle menneskevettet måtte tilsi heller.

Denne utviklinga har ført til et større behov for byråkrater, i den negative betydninga "ineffektive administratorer". Det kryr av dem. Vi har selvsagt behov for administrasjon i enhver organisasjon, men når den overstiger 50 % av den totale arbeidskraften i en bedrift, så bør det blinke noen varsellys. En annen konsekvens av den voldsomme økninga i regelverk er at den vanlige mannen på gata enten ikke ønsker å prioritere å lese alle ordene eller ikke forstår så veldig mye av dem. For selv om du ikke er paranoid, vil du noen ganger føle at de som står bak reglene og lovene med vilje har skrevet dem så kronglete som mulig slik at du forstår minst mulig.

Da jeg leste denne artikkelen i dag lurte jeg på om det ikke var 1. april. Riktignok er overskriften at "datakaos" forhindrer Norges verste massemorder å bli dømt til Norges strengeste straff, nemlig 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen. Men leser du videre ser du at dette ikke primært skyldes data, men ineffektiv administrasjon. Etter planen skulle loven tre i kraft ett til to år etter vedtak i Stortinget i 2009. Dette har ikke skjedd fordi IKT-systemene til Politiet ikke har blitt skifta ut! Allerede i 2006 ble Storberget varsla, men han skal ikke ha prioritert dette.

For det første kan man si at det er helt uakseptabelt at noe så viktig i Politiet ikke har blitt prioritert over så lang tid. Men viktigere enn det, og det er det som gjør saken så hårreisende, er hvordan konsekvensen av ineffektiv administrasjon i dette tilfellet bare skal aksepteres nettopp fordi "lovene og reglene" sier det?

Det er ingen tvil om at terrorparagrafen ble vedtatt i 2009. Det er heller ingen tvil om at Breivik står bak Norges verste terrorhandling. Har myndighetene holdt oss for narr når det hele tida er blitt påstått at han blir dømt etter terrorparagrafen? Og hvis "datakaoset" hindrer noe slikt, kan det tenkes at sunt vett i dette særdeles viktige tilfellet bør ha forrang, eller skal dette bli det ultimate beviset på ineffektiv administrasjon?